IFS står for Internal Family Systems, en metode for å forstå og samarbeide med vårt indre liv. Modellen ble utviklet av Richard Schwartz på 1980‑tallet og bygger på forståelsen av at vi alle har en medfødt kjerne – en dypere essens av hvem vi er – som i IFS kalles Selvet. Selvet innehar vår kapasitet til ro, nysgjerrighet, klarhet, kreativitet, medfølelse, mot, selvsikkerhet og forbundethet, og fungerer som en indre leder som skaper trygghet og balanse.

Sammen med Selvet har vi en indre familie av delpersonligheter som til sammen utgjør et indre system, og som på ulike måter prøver å hjelpe oss med å takle livet.

IFS-modellen har en grunnleggende positiv oppfatning av delene. De finnes naturlig i oss og kommer til uttrykk etter hvert som vi vokser til og modnes. Alle har verdifulle kvaliteter og gode intensjoner, og bidrar til det mangfoldet som gir oss farge, bredde og dybde som mennesker.

Alle delene i oss påvirkes imidlertid av livshendelser på godt og vondt. Sårbare deler vil ofte bære med seg psykisk smerte fra livsbelastninger og traumer, mens andre deler går inn i beskytterroller og utvikler mestringsstrategier for å håndtere belastningene etter beste evne der og da. Disse strategiene kan senere vise seg som uhensiktsmessige atferdsmønstre, plager og symptomer som hindrer oss for eksempel i å nå målene våre, ivareta gode relasjoner og kjenne glede og ro. Beskyttelsen som var nødvendig og effektiv den gang da, kan i voksen alder være nettopp det som skaper ubalanse i oss.

Beskytterdeler reagerer i tillegg ofte på hverandres strategier, noe som kan skape indre konflikter, for eksempel mellom krav om å være perfekt og lyst til å gi blaffen, eller mellom å fokusere på andres behov og å ivareta egne grenser. Når delene er svært aktive fyller de bevisstheten og stenger for tilgangen til Selvet. Selvet finnes imidlertid i alle og kan ikke skades. Når det får plass, får vi en fornemmelse av hva delene trenger for å heles.

I IFS møter vi alle deler med nysgjerrighet, medfølelse og nærvær slik at beskytterdelene gradvis kjenner trygghet nok til å minske aktiviteten og gi rom for Selvet. Etter hvert oppstår det mer indre klarhet, balanse og trygghet, og det blir lettere å stå i livet.